Vårt lag er ikke så gammelt, men det er eldre enn vi tror. Allerede i 1938 så det dagens lys første gang, men på grunn av krigen ble det lagt ned i 1942. Så gikk årene, inntil man i 1988 innstifta THL på nytt. Den første leder var Anne Bulterud, mens Anne Aarmo Baastad, Arne Moberg, Oddmund Gimmingsrud, Martin Egeberg, Turid Østereng og Gerd Langsæther var styremedlemmer.
De utarbeidet lovverket og fastslo arbeidsområdene. De kom fram til at ”Lagets fremste oppgave skal være å verne om det som innenfor lagets virkeområde finnes av historisk interesse og verdi, samt, i tilknytning til dette, søke å vekke interesse for bygdas og bygdefolkets kultur, liv og virke gjennom tidene.” Videre skulle laget fremme det kulturelle vernearbeidet i bygda, samarbeide med lag/foreninger og være en del av ØHL.
Dette med å vekke interessen for historie og gammel kultur har laget arbeidet for ved å arrangere temamøter og turer. Utallige møter er blitt holdt rundt i bygda med forskjellige emner på tapetet. Herunder kan nevnes svartedauen, Carl den 12., ”En flyktnings ferd til Sverige”, stavkirker, ”Et forhistorisk gårdsanlegg”, ”Oppvekstvilkår i Trøgstad”, ”Veien over Eidet”, Hans Nielsen Hauge, Ragnhild Jølsen, gamle fangstmetoder, høysetetavler, gamle kjøretøyer, Garborg, Trøgstads helsehistorie, husmannsvesenet, snekkerverksteder i Trøgstad, salmedikteren Landstad, Nordahl Rolfsen, gamle gravskikker, mattradisjoner, steds/gårdsnavn i Trøgstad, folketro, tjenestefolks kår og mange flere.
La meg også nevne noen av turene historielaget har fått i stand : vi har besøkt Gammelvalla i Brunskog, bygdeborgene våre, Opskottårnet, Flymuseet på Gardermoen, Folkemuseet, Eidsvoll, Høytorp Fort, Basmo festning, Fredriksten, Rød Herregård, Landbruksmuseet på Ås, Nes Lensemuseum, Oskarsborg, Borre Nasjonalpark og Marinemuseet, Slottet og Bogstad gård, Gamle Hvam, Urskog Fort og Soot-kanalen og Oslo Middelalderby. Vi har seilt på Mjøsa, vi har utforsket det gamle Aremark, ruslet langs Akerselva, beundret de brede bygder på Hadeland og bivånet historisk spill på Prestebakke.
I samarbeid med trimgruppene i bygda har vi vandret over store deler av kommunen. Først som ”Bli kjent i bygda”-turer, så i forbindelse med skilting av tufter etter husmannsplasser. Det har blitt over 30 turer.
Dette med husmannsplasser er et prosjekt som startet i 2001 da fylkeskommunen ga en viss sum til de lagene som ville merke tufter etter plasser. I 2005 søkte vi og fikk tilsagn om penger fra egen kommune til værbestandig skiltmateriale. Nå er vi snart i mål med å skifte ut de første treskiltene slik at vi har 92 merkede tufter hvor skiltene skal stå til ”evig tid”, tror vi.
I 1993 overrakte ei gruppe fra historielaget bokverket ”Trøgstad 1940- 45” til kommunen og boka var klar for salg. Samme år ble skjulestedet til grenselosene Arne Ness og Johan Sætra stedfestet. To år seinere, i 1995, ble det avduket to minnesteiner i forbindelse med flyslipp under siste krig, en ved Mosebytjern og en på Sætherlandet. Samme år ble det også arrangert en fredsmarsj hvor en av flyktningerutene ble markert med en minnestein.
Dagens aktive slektsforskergruppe i Trøgstad oppstod som en egen gruppe innenfor historielaget allerede i lagets barndom. Den har utviklet seg og rekruttert nye medlemmer i alle år siden.
Vår fremste samarbeidspartner arrangementsmessig har vært trimgruppene i Båstad og Trøgstad. Uten dem kunne vi ikke fått til så mange vellykkede vandringer rundt i bygda. Men her må også nevnes alle grunneierne vi har vært i kontakt med i forbindelse med merking av plass-tufter og vandringer til disse. Grunneiere er positive mennesker, og deler sin kunnskap og sin tid med oss i historielaget. Det har vært morsomt for oss å bli kjent med dem og med alle krokene rundt i bygda. Det kan faktisk noen hver misunne oss !
Ellers har vi et kontinuerlig samarbeid med vår kommune, vi har fått økonomisk støtte derfra, vi deltar på den årlige utstillingen ”Triv`lige Trøgstad” og på ”Jul i Bygda”, og vi benytter oss av nettsida til kommunen, samtidig som vi har vår egen side.
De to siste åra har vi deltatt i KulturAksen, et årlig arrangement som forener de kulturelle institusjonene langs Festningsveien på Skjønhaug.
Trøgstad-kalenderen som inneholder gamle bilder fra bygda, kom første gang ut i 1989, og har vært en populær artikkel siden. På den måten har viktig kulturell dokumentasjon blitt ivaretatt. Det siste året har ei gruppe innen laget jobbet med å starte registrering av gamle bilder og dokumenter. Materialet kan tas med til scanning og registrering, og deretter puttes i lomma igjen uten at noen skal frykte at det kommer på avveie. I første rekke jobbes det med arkivet på Tirsdagsklubben.
Et nytt prosjekt handler om feltregistrering av fornminner. Vi benytter GPS og digitalt kamera ute i felten. Opplysningene føres inn på et fast skjema og siden inn på en database. Slik blir alle våre fornminner registrert for ettertida. Dette prosjektet skal gjennomføres over hele Østfold, og etter hvert også i hele landet. Til dette arbeidet trenger vi hjelp, så vi oppfordrer interesserte til å gi livstegn. Som gulrot og anbefaling vil vi sterkt betone at sånt arbeid gir mye tilbake; frisk luft, lokalkunnskap, bekjentskap og sågar vennskap.
Vi nærmer oss en avslutning, men har lyst til å ta med en par sitater. Det første fant vi utenpå prototokollen vår. Denne ”vi” som uttaler seg, er keiseren, mens ”bygningene” vi hører om er et bilde på hele vår kulturarv.
Det går som følger : ”Vi, statens regent, vil at det skal gjøres en ende på det uvesen som allerede lenge har vakt vår avsky, fordi det tillater at man ødelegger den ærverdige stats åsyn. Vi vet at både her og der ødelegges bygninger som har alderens smykke, gamle bygninger som dog snarere da de bidrar til statens glans, skulle vernes ved borgernes kjærlighet. Derfor befaler vi gjennom en alminnelig lov at alle byggverk som av de gamle er reist til nytte eller kunstglede, ikke må vanvyrdes eller ødelegges av noen.”
Overtredelse av loven straffes med bøter eller pisking, eller i de groveste tilfeller med at hånden blir hogd av. Keiser Majorianus år 459.
I moderne tid har Nobelprisvinneren fra 2004, Wangari Waathai, uttalt følgende: ” Kulturarven er veiviseren mot en ukjent framtid og referansepunktet til fortiden. Uten slike referansepunkter blir samfunnet svekket og smuldrer opp.”