Forfatter: Trøgstad Historielag
Bidrag til Trøgstads historie
SKREVET AV SVERRE SKJØNBERG I JANUAR 2002
Jeg ble født på Skjønberg østre 16 08 1920. Mine foreldre var Mina og Olaf Skjønberg. Jordmor på den tida var Oleane Aasgård. Etter henne overtok frk. Svinningen i 1927. Småbruket Skjønberg besto av ca. 30 dekar dyrket mark, ca. 50 dekar skog. Vi hadde tre til fire kuer, tre til fire griser og ca. 40 høns.Vi var fire søsken, og mor var et arbeidsjern med god helse. Hun og far holdt det gode hjemmet sammen. De var arbeidssomme mennesker.Far drev mye som bygningssnekker, og mor måtte stelle oss ungene, og røkte og stelle dyra. Dessuten var far kirketjener fra 1928 til 1949, og mor måtte hjelpe til med renhold av kapell og kirke, vanning av graver osv.
Jeg begynte på Skjønhaug skole våren 1928. Lærerinne var Mary Eng. Hun var en meget streng dame som kunne gå til håndgripeligheter på elevene. En jente som gikk i min klasse var redd og nervøs hver gang hun gikk til skolen på grunn av dette. Bedre ble det ikke da vi rykket opp i 4. klasse for lærer Anders Eng. Her vanket det øretever og andre håndgripeligheter. Det hendte at Engs første kone kom ned fra 2. etasje for å roe ned gemalen når det ble for mye bråk i skolestua. Lærerfamilien bodde i 2. etasje på skolen den gangen. En kjent mann, senere ordfører Olaf Skramrud, fortalte en gang en episode fra da han hadde Eng som sløydlærer. Skramrud hadde forarbeidet et bord som Eng ikke godtok. Han prøvde å ødelegge bordet ved å gå opp på det. Da dette ikke gikk tok han ei øks og knuste det. Elevene var heller ikke mors beste barn. Hagbart Haugbakk fortalte at han en gang tok brødskiva med smør på og strøk over tavla. Resultatet var at krittet ikke bet på. Det ble helt andre forhold da Johan Ivesdal overtok i 1933. Da ble det moro å gå på skolen.
Vi var nærmeste naboer til Trøgstad Fort som hadde rekruttskole om sommeren på 1920-30- tallet. Da ble det liv og røre i Skjønhaugbyen.
Johan Østereng drev bakeri og leverte ”stomp” til fortet. Han hadde også kafe` og butikk hvor han solgte diverse kioskvarer. Soldatene la nok igjen en del kroner der. Soldatene tiltrakk seg dessuten unge damers oppmerksomhet i Skjønhaug. Søstrene Kinn fra Rødenes var telefonnistinner ved sentralen. Jeg så ofte sersjant Telles motorsykkel stå parkert utenfor. Vi ungene kaølte han for Telle motorsykkel. Noen av soldatene ble vi gode kompiser med.
Om høsten var det ”potetferie” fra skolen for å få avlingene i hus. Vi ungene var nok til stor hjelp for bøndene i Skjønhaugområdet om høsten.
I fritiden fra plikter i hjem og skole sparket vi fotball, bl. a. om sommeren. Ballen var nokså primitiv til å begynne med, forarbeidet av sammensurrede tøystykker. Det var derfor stor stas da vi fikk en ordentlig fotball av vår bestefar Svend Pettersen Skjønberg etter et Oslobesøk. Bestefar var forøvrig landpostbud i ca. 40 år. Hans rute var Skjønhaug, Tosebygda, Ekeberg, Øiestad, Tveten. I Indre Smaalenenes Avis sto det da han sluttet i 1935 at han hadde tilbakelagt en strekning på 3 ½ gang rundt jorda.
Kan også nevne at når det gjaldt forballsparking var det fint område der Aksel Sandvik bygde sin forretningsgård med slakteri i uthuset. Senere kjøpte Lars Dahl gården som gikk under navnet Dahlgården, nå Hølandsveien 9. Vi ungene på Skjønhaug var harme da vi mistet denne fine leke- og ballplassen.
Kan også nevne at vi lagde en del av våre lekesaker selv med hjelp av far som var en meget hendig kar med mye snekkerverktøy. Vi laget lekebiler, kjelker, stylter, en form for ”Olabiler” osv. Vi hadde en form for grustak i nærheten av gården, som var et populært lekested. Om sommeren syklet vi til Øyeren for å bade. Vi parkerte syklene under låvebrua på gården Strønes. Badeplassen var Strøneslandet. Vi måtte passe på klærne vi tok av oss for det gikk en del ungfe på beite i området. En liten sangstrofe oppsto: ”Du skal få sukkertøy, du skal få lade (sjokolade), du skal få bli med til Øyeren og bade”. Det var ofte lav temperatur i vannet. Vi måtte passe oss for ”Ågropa”, den var dyp og farlig.
Kan også nevne noe av det lesestoffet som fantes på den tiden. Far holdt Osloavisen ”Tidens Tegn”. Bestefar abonnerte på ”Morgenposten”Og ”Dagens Nytt”, også Osloaviser. Og selvsagt hadde vi ”Indre Smaalenenes Avis”. Av ukeblader var det ”Hjemmet” og ”Illustrert Familieblad”. Når en kom opp i storskolen, i 4. klasse, var det bøker å få lånt i skolens bibliotek ved lærer Anders Eng. Blant bøkene sto ”Oterpatruljen” høyt. Da Johan Ivesdal ble lærer ble det kjøpt inn en del nye bøker. ”I natt rømmer vi”, en fortelling om to skolehjemsgutter som rømte fra Bastøy i Oslofjorden. Andre bøker som sto høyt i kurs var ”Tarzan” og indianerbøkene ”Hjortefot” og ”Den siste mohikaner”. Dette ble en inspirasjon til å leke ”indianer og hvit”.
Andre ting som opptok oss i barndommen var blant annet å samle på sigarettmerker. Sigarettpakkene på 20-30-tallet inneholdt merker, bilder, som ble et populært samleobjekt. Det var bilder av kjente fotballklubber, friidrettsmenn, skiløpere, traverhester osv. Merkene fant vi i tomme sigarettpakker som var kastet, eller vi bommet en røker for å pakkens bilde. Fikk vi bilder som var like , byttet vi guttene dem oss i mellom. Tidemanns Tobakfabrikk produserte sigarettmerkene Cromvel og Teddy, og de hadde disse bildene.
Om våren kastet vi gutter på ”stikka”. Innsatsen kunne være 1 eller 2 øre. Det var også noe som het ”5 øre nærmest”. Til slutt ble ”potten” ristet opp, og vinneren valgte krone på mynten som ble ristet opp.
Jentene drev jo på med sine glansbilder som de byttet seg imellom. Når snøen ble borte begynte jentene å ”hoppe paradis” eller kaste ball mot en eller annen husvegg. Hoppe tau var også populært.
Vinterstid hoppet vi på ski og gikk på skøyter. En attraktiv hoppbakke var Kjellåsbakken hvor en kunne hoppe ca. 20 m. Videre kan nevnes Frøshaugbakken og mindre bakker i nærheten av Skjønhaug. Gravstjernet og vannreservoaret for Skjønhaug, den såkalte ”Dammen”, var arenaer for skøyteløp.
De første radiosendingene fra Norsk Rikskringkasting kom på lufta ca. 1924. De første mottakerapparatene var krystallapparater. Far, som var meget fingernem, laget et sådant selv med deler som kjøpmann Olav Siljudalen skaffet.
Om sommeren før skoleferien begynte, var det utflukter til forskjellige severdigheter i Oslo. Det kunne være til Botanisk Have eller til Zoologisk Hage på Tøyen. Akershus og Fredriksten festninger ble også besøkt. Lærer Ivesdal begynte å arrangere tre dagers skoleturer for avgangsklassene i 1933.Turen vår gikk via Valdres til Lærdal i Sogn, retur via Kongsberg, Drammen og Oslo. Vi overnattet i telt under turen, siste sted var på Geilo. Karl Skjenneberg som drev med bussruter, var sjåfør på den turen jeg var med på.
Litt tilbake til fotballsparking. På 1920-tallet og oppover var trøgstinger og båstinger rivaler på forskjellige områder, særlig når det gjaldt fotball. Da haglet skjellsordene ”Villbåstinger” og ”Sildetrøgstinger” under kampene på idrettsplassen i nærheten av samfunnslokalet ”Gopperudåsen”. Det ble litt av et show ! Trøgstadlaget hadde en fast supporter i Karl Aasgård. Han bodde i sin bolig Stensby, nå Hølandsveien 15. Når det var kamper Trøgstad – Båstad, ble det stoppet utenfor hans hus for å få han med. Han var slagferdig og ropte til båstingene : ”Gutta våre er best!” Trøgstadlaget hadde en god keeper i Reidar Dramstad. Han fikk tilropet, kanskje litt plumpt, men jeg tar det med : ”Heia Reidar, ette nøle, pass på hølet!” Altså fotballmålet. Fotballspillernes garderobe var i skogkanten ved siden av banen. Klærne ble lagt i en bylt på bakken. I regnvær ble stallen ved Samfunnslokalet benyttet. Noen form for dusjing fantes ikke på 20-30-tallet.
Eikaasgården i ”krysset”, som vi kalte det, var sentrum i Skjønhaug City. Brødrene Eikaas hadde en god del biler til forskjellige transportformål. For en bilinteressert unggutt var det stor stas å være med til Moss Aktiemølle, til Rakkestad Teglverk etter rør og murstein, gruskjøring til byggeplasser m.m. Snille sjåfører som lot oss være med var Sverre Lund og Bjarne Aannerud.
SKJØNHAUG SENTRUM
Noen flere ord om aktuelle bygninger i Skjønhaug sentrum. Kan først nevne Skjønhaug Meieri som var nærmeste nabo til Skjønberg.Vi bor jo litt opp fra sentrum og har derfor god utsyn til de forskjellige bygninger med arbeidsplasser. Ved meieriet var det liv og røre på 20-30-tallet og oppover. Transporten av melk fra produsentene på gårdene foregikk på den tiden med hester, biler var jo en sjeldenhet. Men det hendte nok at en eller annen produsent brukte en T-Ford med en liten lasteplan på, Østby på Muggeby hadde en sådan.
Den kjente sangeren Arne Sveen som den gang het Arne Pedersen, arbeidet på meieriet på førsten av 30-tallet. Han sang så det ljomet i meieriet. Etter at han flyttet fra bygda, sang han inn en del grammofonplater, blant andre slageren ”Gamle Svarten”. Han opptrådte med den i Odd Grythes ”Husker du”. Sveen ble gift med en dame fra Båstad.
Brødrene Bredeg, Jørgen og Leif, hadde transporten av den mottatte melk til fellesmeieriet i Oslo, som den gang lå i Schweigaardsgate. De hadde melketransporten fra 20-30-tallet til ca. 1950. Lastebilene var av merket Chevrolet, som var brødrenes favorittmerke.
Handelsforeningen hadde sine lokaler i den fløy av meieriet hvor Haugens Kjøttindustri hadde sitt utsalg. Det var derfor lettvint for bøndene å gjøre sine innkjøp av kolonialvarer samtidig som melken ble levert. Det ble mye prat bøndene i mellom. Nyheter ble utvekslet og forskjellige emner debattert. Flere av bøndene var ikke klare med sine ærender og oppdrag før bortimot middagstid.
En av bøndene sa til Solveig : ”Du syns vel det er på tide jeg reiser hjem nå”. Klokka var blitt 12 på dagen. ”Ja, nå får du jamen reise hjem”, sa Solveig. Han var fra Østbygda. Konene var nok ikke med noe større på handleturer til Skjønhaug. De hadde nok jobb ellers hjemme på gården med stell av unger og dyr. Det var nok ektemannen som sto for de nødvendige innkjøp av kolonialvarer som supplement til de produkter som bøndene selv avlet. De nødvendige varene som ble handlet inn var kaffe, mel av forskjellig slag, sukker, sirup og gjær samt tobakk. Det ble også kjøpt kraftfor til kuer, gris og høns. Hver butikk hadde disse forarter til husdyra på lager. Vi unger fikk som regel 5 øre til ”kjærlighet på pinne” eller 10 øre til iskrem hos baker Østereng på søndager. En av bestyrerne på meieriet på 30-tallet var Sigfred Saxegård fra Søndre Høland.
Kan også nevne Trøgstad Innkjøpslager fra 1928. Deres første lagerhus lå ved den første Skramrudsvingen i nåværende Hølandsveien. Lagerhuset ble kalt for ”Gullgruva” på folkemunne. Lageret var åpent en dag i uka, jeg tror det var på lørdager. Her fikk bøndene kjøpt kraftfor av forskjellig slag til sine husdyr.
Dessuten førte lageret kunstgjødsel og såkorn. Brødrene Bredeg sto for transport av varene fra Oslo til lageret.
Innkjøpslageret bygget nytt i 1950-årene lenger ned i Hølandsveien. Dette ble kjøpt av rørleggerbedriften Aarum da Trøgstad Kornsilo- og Mølle overtok
innkjøpslagerets virksomhet. Olaf Skramrud, Gopperud var regnskapsfører for ”Gullgruva” så lenge den lå i
Skramrudsvingen.
VESTRE TRØGSTAD EGGELAG
I midten av 1920-årene ble det startet et eggelag i vestre Trøgstad. Formann var Hans Lier. Han var telefonformann og bodde med sin familie i telegrafbygningen, som den den gang het. Skjønberg, som lå sentralt til i området, ble valgt til innleveringssted for eggeproduktene. Min far sto for mottagelsen og hadde arbeid med å innveie betaling til leverandørene og forsendelse til Norges Eggesentral i Oslo. Etter mottagelsen på Skjønberg ble eggene plassert i Norges Eggesentrals emballasje for videre transport med brødrene Eikaas`biler. Blant de som leverte egg på Skjønberg husker jeg Kragtorp på Fløtta, Kristian Sneltorp, Riser på Haugen, Skofsrud på Nygård, Busterud, Gopperud m.fl. Eggelagets regnskaper som min far sto for, ble revidert av Johan Enger og Karsten Ekhaugen. Jeg mener eggelaget var i drift til på slutten av 30-tallet.
Ved telegrafsentralen eller sentralen, som den ble kalt, var det også en del aktiviteter. Hans Lier var telefonformann med en del folk i arbeid. Telefonstolpene før i tiden kunne ha opptil 30-40 tråder i festejern på hver stolpe. Ved å legge hodet mot stolpene ble det tonespill (sang) når vinden snoet i disse på kalde vinterdager. Det var svært få som hadde innlagt telefon på 20-30-tallet. Derfor måtte mange til sentralen når de skulle telefonere. Ellers var det postkontor i Sannumgården hvor også landpostbudene sorterte posten som de skulle ha med seg på sine ruter. Posten til postkontoret ble hentet på Slitu stasjon med bil av Adolf Hansen som bodde på Vold.
Hos Johan Østereng var det også livlig. Han hadde mange barn som var lekekamerater med oss ungene på Skjønberg. Vi fant vel også på en god del skøyerstreker. Særlig om høsten når vi var borte og pella poteter og de voksne hvilte middag.
En annen aktuell bygning som jeg før har nevnt, var Eikaasgården. Den er nå revet. Her var det også stor virksomhet av forskjellige kategorier. Her drev Nils Eikaas sin isenkram og byggevareforretning. Olav Siljudalen drev kolonialforretning med salg av manukfakturvarer og radioapparater og deler til disse. Aksel Sandvik hadde kjøttforretning med slakteri i uthuset. Brødrene Eikaas hadde dessuten mange biler i transportvirksomhet internt i bygda og til Oslo.
Kan også nevne Skjønhaug Moteforretning som ble startet opp av frøken Mathilde Heide. En meget rettskaffen dame fra Bjørkelangen. Hun var først kontordame i Oslo, men flyttet til Trøgstad i begynnelsen av 1920-tallet. Hennes første forretning var en del av bryggerhuset til baker Johan Østereng som ble kalt for ”Tipparary”. Eigil Kølner hadde sin forretningsgård der hvor bryggerhuset lå. (Nåværende Antikvitetshuset) ”Tipparary” ble tatt ut av en soldatsang etter første verdenskrig, og lød sånn: ”It`s a long way to Tipparary, it`s a long way to go”. Frøken Heide bygget senere , ca. 1923-24, sin villa med forretning i 1. etasje. Nå er huset revet.
TRØGSTAD SKØYTEBANE
Trøgstad Skøytebane, som var forløperen til Trøgstad Stadion, ble opparbeidet i midten av 1930-tallet. Primus motor for dette var Nils Eikaas. Det var god ”tæl” i Nils, han var en del handicappet på grunn av en fingerskade, han manglet fingre på en hånd. Likeledes var han plaget med vonde hofter. Men å ”gå på mot” når det gjaldt skøytebanen var det ingen ting i veien med. Det var hans hjertebarn. Området der banen ble opparbeidet var noe myrlendt og tilvokst med kratt, en gang var området dyrket mark. Opparbeidelsen skjedde ved hjelp av dugnad. Jeg tror også det ble holdt basarer i Samfundslokalet for å få inn penger.
Etter krigen ble det holdt mange skøyteløp med deltagelse fra Sarpsborg og Fredrikstad. Lokale skøyteløpere var Ole Busterud, Harald Aaser, Erling Lundsrud, Odd og Bjarne Skjønberg m.fl. Banemannskaper som sto for sprøyting, var Paul Berg, Arnold Karlsen, Odd Skjønberg m. fl.
KINODRIFT I SAMFUNDSLOKALET
På 1920-tallet var det sporadisk kinodrift i Trøgstad. Mannen som sto for framvisningen var tømmermann Hans Pedersen. Senere var det elektriker Nils Berger som overtok. Framvisningsapparatet var plassert i en stor kasse oppe på scenen i Samfundslokalet. Charlie Chaplin-filmer var meget populære, likeledes westernfilmer med våre cowboyhelter. Filmene var i svart-hvitt og stumfilmer som var tekstet. Det ble mange pauser under forestillingen på grunn av det enkle framvisningsapparatet. Dessuten måtte filmene spoles om. Sitteplassene var enkle trekrakker uten ryggestø. Når det var kino i Samfundslokalet på søndager, ble det annonsert med plakater på telefonstolper og husvegger i sentrum av Skjønhaug. Gunnar Østereng hadde jobben med å stifte opp plakatene og ble belønnet med gratisbillett. Jeg tror billettprisene kunne være 50 øre for voksne og 25 øre for barn. Senere kom kinodriften i fastere former. I 1940 ble det kjøpt inn ganske gode tilskuerstoler med ryggestø. Fredrik Østereng ledet kinodriften under krigen og fram til Marcel Mellegård overtok.
Samfundslokalet var samlingssted for diverse aktiviteter i min barndom. I julen var det en god del juletrefester. Et stort juletre var plassert midt i den store salen. Her var det gang rundt treet i store ringer med de minste skoleklassene innerst. Det ble dessuten oppført sketsjer av elever i større klasser. ”Tyven,tyven” var en populær lek. Vaktmester på 20-30-tallet var Johanne Hansen som også gikk under navnet ”Johanne Lokalet”. Garderobemann var Ole Aaser. Det kostet fra 10 til 25 øre å få parkert sine klær hos han. Jeg husker at for å lufte ut lokalet hvis det ble for varmt, ble en stor luke i taket trykket opp med en heiseanordning.
Det ble også holdt en god del basarer i lokalet til inntekt for ulike formål. Det kunne være til skoleturer, idrettsanlegg som skøytebanen, Furukollen skibakke osv. (Furukollen ble offisielt åpnet i 1934 av lensmann Sverre Lislegård.) Lokalets minste sal var uaktuell under idrettslagets friidrettsstevner. Jeg husker at for å få avviklet 100m-løpet ble det laget startgroper i grusveien nedover mot nåværende mølla. Løpet gikk derfor noe nedover, men man måtte improvisere mye i 20-30-åra.På den tiden var det nesten ingen biltrafikk å ta hensyn til. Det gikk også mange terrengløp ut fra lokalet. Lokalet var også samlingssted når det var langrenn om vinteren. Det kunne være god deltagelse fra Mysen, Askim og andre steder i Indre Østfold. Skismøringen vi ungene brukte var tørr parafinvoks som ble smeltet på skiene med strykejern. Skiene ble ganske bakglatte av denne behandlingen. Senere ble det skismøring av typen ”Rekord” og klister som satt bedre i bakkene.
Kan også nevne at det var lite av tyverier og andre ting i bygda på 20/30-tallet. Man kunne gå til butikken, som det het, for ulåste dører. Det var jo liten bebyggelse i Skjønhaugområdet i motsetning til nå. Den sosiale kontakten mellom naboer og andre var stor i motsetning til nå, ærligheten likeså.
Når det gjaldt sosialt samhold, kan jeg nevne forholdet mellom de mindre gårdsbruk. De hadde som regel en hest til vanlig arbeid, men under våronna og høstpløyinga gjorde de hestebytte seg imellom. Vi på Skjønberg gjorde hestebytte med Svend Haugtomt på bruket Kirkeng og med Sandvik på Nordby. Under våronn og pløying var det en nødvendighet med to hester. Hestebyttet gikk bra brukene imellom uten gnisninger, samarbeidet gikk greit.
Kan nevne en gammel skikk fra den tiden. Hadde en eller annen nabo vært påbesøk og skulle gå hjem om kvelden, ble enten mor eller far med ut på trappa for å ”se etter`n”, som det het………..
Kan også nevne de barnesykdommer som var mest alminnelige på 20-30-tallet. Det var meslinger eller ”krilla”, som det også het, dessuten kusma som gjorde utslag i fyldige kinnpartier. Kikhoste var også mye utbredt. Standardmedisin var stort sett kamferdråper på sukkerbiter og globoid.
Jeg tror ellers helsetilstanden var ganske god i min barndom. Folk levde i grunnen et sunt liv i disse åra, som når jeg ser tilbake må betegnes som de gode år. De er jo ofte kalt de harde 30-åra, men folk var stort sett fornøyd med tilværelsen. De levde etter pengepungen. Maten var også sunn med lite søtsaker. Ærligheten var stor, og tyverier var en sjeldenhet.
SÅPEKOKING
Såpe til klesvask ble for en stor del hjemmeprodusert på 20-30-tallet og oppover. Såpekokingen foregikk helst utendørs om sommeren. På Skjønberg var det rigget til en ovn ved siden av gårdstunet, en såkalt feleovn fordi fasongen på ovnen lignet en fele. Bestanddelene til såpen besto av fett fra gris, kaustisk soda og salmiakk. Uttrykket ”en fin såpekoker” er jo brukt om en uryddig person.
Før Skjønhaug Vannverk ble startet og vannbassenget ”dammen” ble gravd ut på 1920-tallet, ble gårdsbrønnen brukt til klesvask og skylling. Vann måtte bæres inn til matlaging, renhold og annet.
På Skjønberg var det flere brønner som var vannkilder til både mennesker og dyr.
På Skjønberg fikk vi en vannpost ute med trykkvann fra vannverket i 1920. Fra denne vannpost ble det lagt inn vann til våningshuset i 1955.
OMSTREIFERE
Det var en del personer som rekte bygdemellom på 20-30-tallet. Det var de såkalte fanter eller loffere. Noen av dem drev med handelsvirksomhet. Det vil si at de hadde en liten koffert med forskjellige småsaker til salgs. Det kunne være sytråd, knapper, strikk, skrivepapir med kovolutter, såpe, til dels hodetørklær m.m. Den siste loffer jeg husker gikk under navnet ”Fredrikstadklinken” Ble det dårlig handel kunne de bli fornærmet med et bistert åsyn. Vi ungene var nok litt redde for disse fantene. Taterfølger kunne det også være en god del av sommerstid. De hadde vel sitt faste bosted om vinteren i Solørtraktene. De brukte hest med fjørkjerre. I kjerra satt kona med flere unger. De drev også med salg av blikkjørel, visper og andre ting. Hesten var for det meste nokså tynn og mager. Foran Trøgstad kirke var det fast rasteplass for taterfølgene. Under dårlig vær tok de også kirkestallen i bruk, til den ble avstengt på 30-tallet på grunn av brannfaren. Det ble senere forbudt å sette opp telt foran kirken.
INNBRUDD OG SKADEVERK I TRØGSTAD KIRKE
Min bror Bjarne har fortalt meg om dette.
Han skulle sette på den elektriske oppvarmingen i kirken. Det var trolig før påsken i 1947. Han låste seg inn i barnesakristiet og gikk fram mot alteret da han fikk se at det var sølt stearin på gulvet og løperene. Stearinsølet gikk fra alteret mot prestesakristiet. Alterduken var forsøkt tent på, men var blitt slukket av en veltet blomstervase. Likeledes hadde tyven forsøkt å tenne på von der Fehrs prestekrage som lå i en beholder i sakristiet. Kragen var delvis oppbrent, det var stort sett bare festebåndene igjen. Soknepresten ble kontaktet, likeledes Trøgstad lensmannskontor. Lensmannsbetjent Andreas Liseter etterforsket saken. Mannen som brøt seg inn i kirken hadde knust en vindusrute i prestesakristiet for å komme seg inn om natten. Det var en pervers type ved navn Ottesen. Han hadde gjort innbrudd i flere kirker. Kan også nevne at stearinsølet var vanskelig å fjerne fra de grove gulvløperene.
LITT OM FORHOLD TIL KIRKEN
Min bestefar Svend Pettersen Skjønberg var belgtreder i kirken på 20-30-tallet og oppover. Det vil si at han skaffet luft til orgelet via belgen som er plassert bak dette. Belgtreder var i grunnen ikke den riktige betegnelsen, da belgen ble pumpet opp med en lang stang som han brukte høyre armen på. På 1960-tallet (?) ble det slutt på den manuelle oppumpingen av belgen. Johan Kallak modifiserte bort det manuelle arbeidet. Belgen styres nå av organisten via en mekanisk overføring.
Hans Smeby på Haugerud var kirketjener før min far. Han var litt av en skøyer. Som guttunge var jeg mye med min bestefar til kirken og i belgrommet. Smeby tok og løftet meg opp og satte meg på den oppumpede belgen. Gulbrand Natrud var organist på den tiden. Det hendte at Smeby trakk i stokkene som regulerte orgelets ventilklaffer. Dette bevirket noen ukontrollerte toner fra organisten. ”Jeg får hjelpe Natru`n litt”, sa han. Min bestefar så han gjorde dette når han var inne i belgrommet. Så vidt jeg husker hadde ”belgtrederen” 30 kr i året i lønn.
KIRKETJENERSTILLINGEN VED TRØGSTAD KIRKE 1928-49
Min far Olaf Skjønberg var kirketjener i 21 år. Sokneprest på den tiden var først Johan Kjølstad. I 1935 ble Johan von der Fehr tilsatt. Han kom fra Rødenes og Rømskog prestekall.
Det å være kirketjener den gang var et hardt slit. Alt arbeid måtte foregå manuelt, det var ikke tekniske hjelpemidler som i dag. Om sommeren måtte man bruke ljåen for å fjerne graset, så skulle det rakes sammen og kjøres bort. Det beste graset ble brukt til dyrefor. Om høsten var det å rake løvet for hånd, samle det i store hauger for så å kjøre det bort med hest og høyslede. De store kastanjer og andre løvtrær produserte mye løv. Under von der Fehrs tid kunne det være tre begravelser på en lørdag. Prost Olay som forrettet under disse begravelser, lurte på om det var normalt med så mange på en dag .Dette var kanskje et sjeldent tilfelle, men jeg husker at det ofte kunne være to på en og samme dag. Far måtte ofte leie med seg en kar, eller så måtte vi ungene hjelpe til så godt vi kunne.
Prost Olay ble forresten utnevnt til biskop under krigen.
Det var ikke noe tineapparat som tinte opp telen på gravplassen. Under krigen med usedvanlig strenge vintre med tele over en meter, måtte far bruke dynamitt til hjelp under gravearbeidet. Et hardt manuelt slit som en gravemaskin i dag utfører.
Det var mye snø på 20-30-tallet, ofte godt og vel over en meter. Snøen måtte fjernes for hånd rundt kirken ved gudstjenester og fram til graver under begravelser.
Oppvarming av kirken om vinteren foregikk med fire koks- og vedovner. De to største ovnene var plassert oppe ved korbuen, to litt mindre ovner lenger ned i kirken. Lørdag kveld før gudstjenesten måtte far fyre opp i ovnene og fylle på ved og koks. Søndag morgen var det opp igjen og kotrollere ovnene og fylle på
med brensel. Dessuten måtte det fyres opp i barnesakristiet før barnedåp. Vann måtte varmes opp til dåpshandlingen. Døpevannet ble ofte hentet fra kirkeilen. (På tomta til Karlsruds villa rett på andre siden av veien. Den ble fylt igjen midt på 60-tallet.) Det er nok mange trøgstinger som er blitt døpt i vann fra denne ilen. Fra denne ilen ble det også hentet vann til rengjøring av kirke og kapell. Presten måtte også ha vann til håndvask i sitt sakristi. Enkelte ganger om vinteren måtte vann tas med fra Skjønberg til de forskjellige formål. Når det gjelder oppvarmingen, ble det i 1937 montert elektrisk oppvarming som skulle gjøre det lettere å få opp temperaturen i kirken. Men så kom krigen med strømrasjonering, og en måtte i stor grad til med den gamle koks- og vedfyringen som et supplement.
Petra Sandvik var organist mens far var kirketjener.
Kan nevne at lærer Anders Eng var klokker og kirkesanger under fars tjenestetid ved kirken. Alf O. Grinder overtok etter Eng.
Anders Eng mottok kongens fortjenestmedalje i sølv av kong Håkon den VII da han sluttet som lærer ved Skjønhaug skole i 1933.
TØYENGÅRDEN var Trøgstads første sykestue. Senere ble det lensmannskontor og andre kommunale enheter som hadde sine kontorer der. I den tidligere sykestua hadde også familien Aas leilighet, – Aas var vaktmester ved Skjønhaug skole. Synd at sykestua ble revet!
BUTIKKER PÅ SKJØNHAUG
Den første butikken på Skjønhaug var i det huset som nå står på museet og er vaktmesterbolig der. Han som drev butikken ble kalt Hansen Skjønberg. Butikken lå like ved sentralen med en kjørevei imellom, foran den spesielle furua som ennå står der. Hansen Skjønberg er gravlagt på Trøgstad kirkegård. Gravstøtten står der ennå. Det var i grunnen god plass til Mellegårdsvillaens have imellom. Ellers var det en del butikker på Skjønhaug da jeg vokste opp. Jeg nevner Sannumgården med butikk og poståpneri, Handelsforeningen i meierigården, Olav Siljudalen i Eikaasgården og Harald Bråthen i Hølandsveien. Johan Østereng som drev bakeri, hadde også butikk med salg av bakervarer, kioskvarer, ukeblader og andre ting. Han drev også kafe. Tveten landhandleri lå litt fra Skjønhaug, men det var en god del fra Skjønhaug som handlet hos Helge. Han førte mye godt skotøy. Han hadde også bensinpumpe tilknyttet butikken. Ved Sannumgården var det også bensinpumpe, likedan ved Handelsforeningen. Borgåsgården var ferdig en stund etter krigen (1945), og inneholdt også møbelforretning. Jeg husker at posthuset var der, også systue og kafe. Eigil Kølner hadde elektrisk forretning der til han flyttet inn i sin nye gård i Hølandsveien.
BILVERKSTEDET TIL BRØDRENE HALVORSEN FOSS
Bilverkstedet til brødrene Halvorsen Foss ble oppført først på 1930-tallet, på tomt kjøpt av Karl Wold, som da eide Skjønhaug gård. I garasjen under verkstedet ble det innredd rom for mottak av korn som ble fraktet til Ruud Mølle i Østbygda. Der ble kornet malt og sendt tilbake til verkstedet for avhenting av bøndene.
Brødrene Halvorsen Foss kjøpte dessuten Karl Bjørnstads bilverksted, som lå der hvor Birger Owesen senere bygget sin forretningsgård med Shellstasjon. Dermed ble det bare ett bilverksted på Skjønhaug. Jeg tror kjøpesummen for Bjørnstads verksted var kr 11000 som var mange penger på 30-tallet. Bjørnstad, som var fra Degernes, ble ansatt som verksmester hos Halvorsen sammen med sin mekaniker Peder Pedersen, som bodde på plassen Skarpsno.
Birger Owesen, som var fra Askim, begynte egentlig på kontoret til Trøgstad Bilverksted, men da Halvorsen Foss bygget om Bjørnstads verksted til byggevareforretning, ble Owesen sjef for denne avdeling. Det var vel i 1947 at han sammen med sin svoger drev med byggeartikler. Men de skilte lag etter en stund og ble nærmest konkurrenter. Owesen bygget om Halvorsen Foss`forretning til en mer moderne enhet i byggebransjen på 1950-tallet.
SKYSSTASJONER I TRØGSTAD var det hos Henrik Berger, eier av Skjønhaug gård. Han drev også gjestgiveri i denne forbindelse. Siden overtok Jens Baastad, eier av Skramrud, denne transportvirksomheten til den ble nedlagt først på 1920-tallet. Det har også vært skysstasjon på Langsrud.
DE FØRSTE BUSSRUTER fra Skjønhaug til Oslo ble startet opp av Ivar Randem fra Enebakk. Jeg tror det var i 1924/25. En av Randems biler gikk under navnet ”Ormen Lange”, fordi den hadde langt karosseri med mange sitteplasser.Sjåfør den første tiden var Jens Gjevik. Senere startet Gjevik opp med egne rutebiler til Oslo. Av Randems trofaste sjåfører på 20-30-tallet kan nevnes Paul og Ments Mellebye. Kristen Dahl begynte med bussrute fra Båstad til Mysen i 1938.
Sverre Lund, også fra Båstad, startet opp med bussrute Båstad – Askim-. Det var rundt 1941.
Senere ble jo Dahls og Lunds bussruter innlemmet i Trøgstad Busselskap. Brødrene Eikaas startet opp med godsruter til Oslo på 1920-30-tallet.
En av Eikaas`biler, en 1920-modell Chevrolet, gikk under navnet ”Botsfengslet”, fordi den hadde en liten lasteplan med presenningspåbygg med små ruter av celluloid. Den trafikkerte strekningen Båstad – Slitu stasjon.
Trøgstingen Thoralf Fosser hadde Trøgstads første drosjebil. Det var en romslig 1930 modell Buick. Fosser kjørte drosje i mange år, fra 1930 til ca. 1970!
HILDA AASER PÅ ÅSLAND
Åsland var såkalt husmannsplass under Trøgstad prestegård. Hilda og Ole Aaser var de to siste som bodde på Åsland. De var opprinnelig fra Tosebygda. Hilda ble kalt ”Katte-Hilda” fordi hun hadde så mange katter. Hilda og Ole var pleieforeldre til Ingrid Aasers mann, Odd. Til Åsland hørte det med ganske mye dyrkbar jord som etter hvert ble lagt ut til tomter. Hilda flyttet til huset etter ”Lommerusket” på sine eldre dager. Dette var ganske lite med bare to små rom. Huset ble i sin tid oppført av Olaf Rud fra Rødenes. Hans sønn Oddmund gikk under navnet ”Lommerusket”. Huset lå litt ovenfor Olaf Omviks villa på Åsland.
PLASSEN KARLSHUS tilhørte Jens Baastad , eier av gården Skramrud. Jeg husker Karl Kirkeng og Monrad Svendsby med familie, som var den siste som bodde der.
SKRAPHANDLER SIGFRED SCHAU HANSENS hus lå vel ikke i ”Lommeruskveien”. Han hadde tilhold i et mindre hus på nedsiden av Torpers lagerbygning for bygningsartikler på Åsland. Sigfred drev en tid før krigen som fiskehandler sammen med Halvard Hansen. Under krigen var han i Sverige og kom tilbake i uniform. Var visstnok kokk for norske styrker der. Fra hans karriere som skraphandler huskes hans lille grønne lastebil med finerplate i vindusruta ved sjåførsetet.
FRISØRDAME Aslaug Bredeg startet opp sitt frisøryrke i Hilmar Haugs bolig. Jeg tror dette måtte være i ca. 1930. I første etasje hadde Hilmar en forholdsvis stor stue hvor Aslaug hadde sitt frisørrom. Jeg husker at det var ganske stor trafikk dit av damer på åpningsdagen. Veien til Hilmars hus går jo over tunet til Skjønberg. Jeg fikk hårklipp der noen ganger. Jeg tror prisen var 50 øre.
Huset til Hilmar står der fremdeles. Det tilhører nå Skjønberg. Det kan nevnes at Hilmar Haug drev som altmuligmann. Han sprengte ut stein til byggeplasser og drev som murer. Under krigen hogg han knott til brødrene Bredegs lastebiler. Senere flyttet jo Aslaug inn i brødrene Bredegs funkisvilla i Hølandsveien. Solveig forteller at hun tok sin første permanent der da hun var 17 år, – det var i 1937. Så var Solveig kunde hos Aslaug og senere Ragnhild i alle år. Jeg klippet meg ganske mange ganger i funkisen hos Aslaug. I salongen hang det diplomer fra hennes læretid i Tyskland. (Kona til Sverre Skjønberg het Solveig)
Før permanent kom på mote måtte damene bruke krølltenger, som ble varmet opp i et apparat som kan sammenlignes med en brødrister. For å teste om krølltangen var passe varm, ble den prøvd på et stykke papir. Det hendte nok at tangen ble for varm med det resultat at håret ble svidd og det luktet brent. Ellers hadde mange skolejenter lange fletter med pyntespenner i. Ellers hadde jentene hårfasonger som cutting og sjingel, rett avklippet hårfasong.
Vandring i Skjønhaug, 2009
DET GAMLE SKJØNHAUG
var tema for
Trøgstad Historielags guidede vandring en kveld i februar. Foranledningen var
”Midt i uka”, et opplegg som går ut på at lag/foreninger i Trøgstad skal ha
ansvar for at noe skjer i bygda alle onsdager fram til sommeren, – et positivt
tiltak som denne gang samlet mellom 30 og 40 mennesker. Jan Erik H. Foss og
Karsten Sandvik var kunnskapsrike og morsomme fortellere, og flere av
turdeltakerne bidro med sin „barnelærdom“. Dermed gikk de frammøtte hjem med fornyet viten om sitt lokalmiljø.
Turen startet nede ved ”Doktorboligen” og fortsatte opp til krysset ved Karlsrud-butikken, ”Doktorboligen” er fra 1858, og i alt åtte leger har holdt til her.
Det gamle kommunelokalet, nå SFO, var opprinnelig bygningen på nedre Skjønhaug , og ble kjøpt i 1837. En av de første faste kommunalt eide skolene i Østfold kom så i gang i 1838. Her har mange etater og kommunale kontorer hatt sin plass. Blant annet hadde kommunestyret sete her i alle år fram til 2006, og Trøgstad har således hatt en av de eldste kommunestyresalene i landet. Nå er huset i dårlig forfatning, i alle fall utvendig. Det er sørgelig, – huset har historisk verdi.
El-verksgården er fra 1916 da ”strømmen” kom til denne delen av bygda, og har vært påbygd flere ganger.
Øst for dette
huset lå Tøiengården, som er borte nå, men som var av de eldste hus på stedet.
Det ble kjøpt av Trøgstad og Båstad Sykepleieforening i 1917, og her var det
syke- og fødestue. Siden kom en spiseforretning, og under krigen var det blant
annet lensmannskontor i Tøiengården.
Huset til Karelius Ruud inneholdt den første butikken i nyere tid, som ble drevet av Ole Sannum. Hans sønn Frode bygde den ”nåværende” Sannum/Karlsrudbutikken i 1923. Den gang var dette det sentrale vegkrysset på Skjønhaug, og det var markert med en støpt vegviser.
”Sjukestua” ble satt opp i 1935 av Trøgstad og Båstad Sykepleieforening. Her arbeidet jordmødrene Kristoffersen, Svinningen, Forsdal og Vethe. Huset ble ombygget til leiligheter for eldre i 1989/90 og ble fullrestaurert i 2005. Den første banken holdt til i det eldste kommunelokalet. Men i årene før krigen ble kombinert bank og apotek bygget vis a vis Karlsrudgården. Dette er nå innlemmet i det nye kommunehuset.
Stort lenger varte
ikke vandringen denne gang. Men historielaget ønsker å fortsette turen en
vakker vårkveld sammen med kjentfolka. Nevnes bør det her at også Sverre Skjønberg har vært en viktig informant.
Ref.
Gatevandring i Skjønhaugby`n.
Trøgstad historielag stod onsdag for den tredje historiske vandringen på Skjønhaug. Det er et bidrag til kulturavdelingens ”midt-i-uka”arrangement.
Denne gangen var ruta lagt opp fra Gunderskrysset, ved ”Bunnpris”butikken, noen meter langs riksvei 22 for så å svinge oppover Åsland og ende opp ved ”Potta” i Festningsveien.
I fint vårvær møtte om lag 35 stk fram for å være med, Jan Erik Foss og Karsten
Sandvik kom forberedt som kjentmenn. Det var begynnelsen på 1950-tallet at de
fleste villaene ble bygget her. Vi fikk høre hvordan området var
tidligere; skogholt og jorder med bare noen få hus innimellom. Ruslende langs Åsland ble vi opplyst om hvem som hadde bygd husene, hvem som har bodd der opp i gjennom årene– ispedd artige historier
fra turdeltagerne-, flere av disse bodde i området tidligere. Her holdt
skraphandleren til, og flere husket også Mor Åsland som bodde i ei lita stue på
toppen av åsen, opprinnelig en husmannsplass under Trøgstad prestegård.
Langs øvre del av veien ligger en del tomter som ble gitt som kompensasjon til de som mistet hus og eiendom i Raset i 1967. Skjønhaug godsruter som tidligere var en veldrevet og solid transportbedrift bygget garasjer og administrasjonsbygg her etter raset, de flyttet senere til Sekkelsten og er nå kjøpt opp av andre selskaper. I dag har Maxbo trelastutsalg og lager her og med det følger stor aktivitet i området. Treto er et industribygg som har huset mange ulike bedrifter bl.a. snekkerverksted, trykkeri, lysproduksjon, men er i alle år eid av Haakaasfamilien.
Pottefabrikken, hvor det ble produsert leirpotter i sin tid- med leire som ble hentet på Garsrud- er i dag lager.
Etter å ha gått veien til endes, ruslet vi tilbake og opp til den gamle
husmannsplassen Åsland for å merke denne .Den ligger mellom gangveien vest for
stadion og villaene på venstre siden av veien .
VANDRINGENE
I ”DET GAMLE SKJØNHAUG”
AVSLUTTES
Trøgstad Historielag har nå avsluttet vandringene i ”Det gamle Skjønhaug”.
Sverre Skjønberg, Karsten Sandvik og Jan Erik H. Foss
var igjen på plass og gav interessant og underfundig informasjon til beste.
Denne gang var torget og utviklingen der utgangspunkt for turen. Der MAX-BO
ligger nå var det på et tidspunkt bilverksted som under krigen ble drevet av Brdr. Halvorsen Foss. Bedriften gav arbeid til 22 mann. Midt på torget var det en dal mens det på MAX-BO – Torper-tomta var ei fylling. Så satte Birger Owesen opp første del av nåværende bygning i 1965 og solgte isenkram sammen med Kåre Torper. Sverre Gruer drev bilforretning og verksted på Solstad på 1960 og 70-tallet.
Mathilde Heide hadde først moteforretning i uthuset til bakeriet, men fikk rundt 1924 kjøpt tomt fra Skjønberg og satte opp sitt eget hus hvor hun drev Skjønhaug
Moteforretning. I kjelleren der har det vært kolonial, fiskebutikk,
slakterforretning, blomsterbutikk og cafe. Nå er huset revet.
Eikaasgården
ble satt opp i 1924 av brdr. Eikaas. Her var det salg av landbruksvarer, det var
slakterforretning og kolonial. Karelius Ruud drev slakteri i uthuset. Tidene
skiftet, og etter hvert ble det gavebutikk og gatekjøkken i lokalene. Huset var
på tre etasjer og rommet flere leiligheter. Eikaasgården ble etter mange protester revet i 2004 for å gi plass til det nye bankbygget.
Blomsterbutikken
ble satt opp i 1953 av Gunhild og Einar Stensby. De hadde da hatt eget gartneri
i flere år. Varene solgte de rett fra garneriet og fra ”Heide-kjelleren”. På
nåværende parkeringsplass hadde de grisehus. Rundt 1952 oppstod det en voldsom
eksplosjon i gartneriet. Fyrkjelen gikk i lufta, landet i huset ovenfor
”Fiskehansen” , mørkla hele Skjønhaug, men skadet ingen.
Mange flere eiendommer ble omtalt, men alt kan ikke tas med her. Dersom noen er interessert opplysningene fra hele denne vandringen og fra den som ble gjennomført i februar, kan de gå inn på historielagets hjemmeside og finne stoffet der.
VANDRINGENE PÅ SKJØNHAUG
ER NÅ GJENNOMFØRT
Den første vandringen hadde vi i februar. Den gang
startet vi ved Doktorboligen nederst i Skoleveien og gikk opp til krysset ved
Sannumgården. Nå tok vi utgangspunkt i Torget og avsluttet oppe ved det gamle meieriet, dvs. Morten Haugens bedrift.Informanter og guider har vært Sverre Skjønberg,
Karsten Sandvik og Jan Erik H. Foss. De har gravd i gamle papirer og i sin egen
hukommelse, og har fortalt levende og humoristisk om ”Det gamle Skjønhaug”.
Oppslutningen om turene har vært god og
stemningen likedan
Høstmøte 26.10.2011
Den siste onsdagen i oktober – før vi flytta klokka – inviterte Trøgstad Historielag til samling i Langseterstua på Trøgstad bygdemuseum.
Det var mørkt og regn, men det hindret ikke folk i å komme.
Leder Jan Isaksen ønsket velkommen og Håkon Hauer åpnet med viser av Sandbeck og tonesatte dikt av Børli.
Håkon er ektefødt Trøgstadgutt,
men har bosatt seg i Vestmarka.
Der er han et av
8 medlemmer i ”Grukkedalen Cowboys”,
privat er han rørlegger.
Håkon hadde flere avdelinger med
visesang.
Trond Henning Kasbo (med aner i Trøgstad)
fortalte med stort engasjement om Grefsli
Bedehus i Østre Trøgstad.
Trøgstad hovedsogn er delt i østre og vestre Trøgstad av en sør- nordgående åsrygg. Tidligere bestod østre del av 2 skolekretser – Heer og Havnås. I den vestre delen var det 3 skolekretser der Skjønhaug med kommunehus, skole og kirke var bygdas sentrum. Båstad hadde 3 skolekretser og kirke.
Fra Havnås gikk veien over en skogkledd ås mot Skjæringrud. Ved veien ble det bygd et bedehus. Ny vei kom i 1926 og den gamle veien grodde igjen. I dag ser vi bare far etter veien og 3 trappetrinn som kan minne om det gamle bedehuset.
I Østbygda var det fra gammelt av et par hjem med sterk haugianertradisjon, bl. a. Aarstad. Møter ble holdt omkring i hjemmene, og de hadde heller ikke ønske om å organisere seg. Men etter hvert gikk de inn i misjonsarbeidet. Det ble stiftet misjonsforeninger og kvinneforeninger.
Østbygdingene følte savnet av gudshus og syntes veien til kirke var lang, særlig for de som måtte bruke ”apostlenes hester”.
Kontakt med kirke og prest var heller liten. ”Statskirken har ikke ståt høit i kurs i østre Trøgstad siden Hauges tid og samarbeidet med kirken har vært liten.”
Byggingen av bedehuset var et samarbeid mellom mange interesserte personer og grupper. Karl Grefsli stilte tomt til disposisjon. Romjulen i 1881 stod huset ferdig og ble innviet 28. desember.
Sogneprestene stod litt på sidelinjen, men de var innom. Derimot kom det flere predikanter bl. a. fra Sverige.
Huset skulle være et alliansehus etter forbilde fra Betlehem i Oslo. ”Et bedehus for alle folk, hvis dører skal være åpne for alle som vil tilbede Gud i aand og Sandhed, hvilken bekjennelse de end maatte ha”
I 1926 ble veien lagt om, dermed ble bedehuset liggende utenfor allfarvei.
Huset ble vedtatt flyttet og 18. desember 1928 ble det bestemt at huset skulle hete Betania.
Betania har alle protokollene fra Grefsli Bedehus ble bygd og fram til i dag.
I et slikt bedehus med presten langt unna, var det legfolk og predikanter som forkynte.
Kasbo fortalte om 3 viktige personligheter som hadde sitt virke i Østbygda og bedehuset.
Haugianer og husmann, Syver Tangen. Han var husmann, men like fullt hadde han status som predikant. Han ble født på plassen Svendsrud under Strengen Lille i 1823. Han ble husmann på Skjæringrud og bodde på plassen Tangen i over 50 år. Syver Tangen døde i 1910.
Syver Tangen spilte fele, men det er
usikkert om han brukte den i
virksomheten.
Fela finnes i alle fall i
familiens eie fortsatt.
Jan og Tron Henning er tremenninger.
Profeten i Skogen , Borge Nilsen Fuglesangen.( ”Børje Fævvlesangen”) Han var født i 1834 i Krosbyn, Karlanda i Värmland i Sverige. Han søkte ut og kom til Østbygda og traff Anne som han gifta seg med. Han var husmann all sin dag
Børje var metodist. Han vant stor anerkjennelse og tiltro blant folk ved praktiseringen av sin kristendom. Han var munter, vennlig og godt likt, hadde trøst og hjelp når det gjaldt sykdom og nød. Han kunne gå milevis når han ble budsendt. Han ble kalt ”skogens Apostel.”
Børje var også felespiller, han tok opp igjen kunsten etter noen år. Han brukte den flittig i forkynnelsen. Han døde i 1921.
Den siste Kasbo fortalte om var
Misjonsengasjert småbruker, Hans Martin Dybedal født på søndre Dybedal i 1858. ( ”Juppedæl” ), grenda omtales som Fantekroken.
Han var ungkar hele sitt liv, dreiv gården på gammeldags vis i alle år. Han hadde ikke hest. Han var mer enn alminnelig opptatt av misjonsarbeid og det som skjedde ute i verden. Han var ingen typisk haugianer, men mer frisynt.
Predikanter var velkomne i hjemmet hans. Han døde i 1931 uten livsarvinger.
***********
Etter foredraget var det klart for mat. Denne kvelden bød historielaget på sild og poteter, dette smakte godt!! Samt kaffe og kringle.
Tradisjonen tro var det og åresalg, takk til dere som kjøpte!
Ref. sekr.
THLs Sommertur
Det svenske Bohuslän er et interessant område. Her kan man finne spor etter steinaldermennesker og følge utviklingen deres framover. Og fra 1000-tallet var traktene her under norsk herredømme i flere hundre år. Det var derfor et naturlig valg for historielaget å legge årets sommertur hit. Vi hadde alliert oss med arkeologen Per Hernæs for å få et godt utbytte av dagen. Allerede på Bøhlertoppen i Trømborg kunne Hernæs fortelle at her hadde man i sin tid funnet en polsk bronsegrav under trappa! Siden fortsatte opplysningene å dryppe ned over oss, På Rudskogen finnes det sju boplasser fra steinalderen, fortalte Hernæs.
Videre er Borgenhaugen en del av raet, og inneholder en mengde minner fra bronsealderen. Haslum hovedgård har et stort gravfelt med 24 graver hvor blant andre kronprinsparet har deltatt i utgravingen.
Gjellhaugen er en av Europas største gravhauger, og daterer seg tilbake til 400-tallet. Etter vakre Svinesund hadde vi en kort rast ved Dynekilen hvor vi fikk innføring i Tordenskjolds meritter, og så gikk ferden til Skee ved Strømstad.
Her kunne vi undre oss over den nordligste magalittgraven man kjenner til. Litt kommer av litos som betyr stein, og dette var altså en ansamling av store steiner over bakken med en kjempestein som tak. Dette ble benyttet som kollektiv gravplass.
Forunderlig å tenke på hvordan dette ”byggverket” kunne realiseres 3-4000 år f. Kr., og hva datidens mennesker tenkte rundt dette å gravlegge sine kjære i samme grav?
Vi nærmet oss Tanum med Vitlyckefeltet, et helleristningsfelt som står på Unescos verdensarvliste. I bronsealderen, ca. 1700 til 500 år f. Kr., gikk havet lenger inn i landet enn nå, og denne glatte fjellformasjonen lå den gang i strandkanten. Tegninger av mennesker og skip dominerer feltet. Skip hadde stor betydning som transportmidler, ved fiske, ved plyndringstokter, og ikke minst som religiøse symbol. Man trodde at skipene førte sola over jorda om natta.
Ikke langt fra Vitlycke ligger Litsleby. Tegningene her er annerledes og forteller at man er lenger fram i tid. Ryttere til hest har firkantede skjold, noe som viser tilbake til kelterne. Og med kelterne kom jernet, og etter hvert runene, eller skriftspråket. Her er også framstilt to båttyper samt en gudetegning som er den største man kjenner til innenfor helleristninger.
Etter så mange inntrykk smakte det særdeles godt med middag, som vi inntok på Tanumshede Gestgifveri. Dette er et av de eldste vertshus i Sverige, og har vært i kontinuerlig drift like siden 1663. Det var den gang Bjørn i Hee fikk fullmakt til å drive gjestgiveri ved veien som var en viktig ferdselsåre for handelsmenn og pilgrimer. Dessuten var Tanum både en betydelig markedsplass og et tingsted.
Ved Grebbestad ligger en merkelig labyrint bygget opp av mellomstore steiner. Av slike finnes det kun to i vårt kongerike. Var man en ivrig vandrer her kunne man bedre fiskelykken, tenkte man.
Så gikk ferden til Greby gravfelt, som sies å være Sveriges vakreste. Stedet er vel bevart og godt ivaretatt, og framstår nesten parkaktig, der det sees på langt hold. Her finnes bortimot 200 runde og avlange, større og mindre graver, og nærmere 40 bautasteiner.
De ble trolig anlagt fra 300 til 500-tallet. Den gang gikk havet inn i dalbunnen, og kanskje var dette en av de tidligste ansatser til bydannelse?
Deltakere på turen til Bohuslän
På hjemveien gjorde vi en stopp ved det nyåpnede Solbergtårnet. Dette er et informasjonssenter og viser den historiske utvikling i området på en morsom måte.
Dette var en riktig interessant dag. Vi skylder historielaget, arkeologen og bussjåføren stor takk !